Det er det tyske ”Der Spiegel” som spør, og tidsskriftet innbyr leserne til debatt over en oppsiktsvekkende frittalende bok som nettopp er kommet ut i Tyskland. Bokens tittel i uautorisert oversettelse lyder:
”TYSKLAND AVSKAFFER SEG SELV. SLIK SETTER VI VÅR FREMTID PÅ SPILL”, og forfatteren er ikke overraskende tidligere finanssenator i Berlin og nå medlem av styret i Tysklands nasjonalbank, Thilo Sarrazin. Forfatteren har vært et fremtredende medlem av SPD – det sosialdemokratiske partiet, og det er betegnende at fremst i rekken av angriperne finner vi forfatterens partifelle og hovedstadens regjerende borgermester, Klaus Wowereit, bekjennende homoseksuell, og således høyt hevet over omsorgen for kommende generasjoner tyskere.
Sarrazin har angrepet tysk og europeisk innvandringspolitikk ved en rekke anledninger, klassisk er hans formulering om ”mennesker som lever av staten men likevel kontant avviser den, som ikke tillater at barna får utdannelse, og som vil erobre Tyskland slik kosovarene erobret Kosovo.” ”Der Spiegel” trykker i sitt nummer 34. et utdrag over 5 sider, illustrert med fotos fra det multikulturelle Tyskland, og innbyr som sagt leserne til å si sin hjertens mening. Tenk om norske medier gjorde det samme?
Utdraget innleder med at det er ethvert samfunns soleklare rett, selv å bestemme hvem det vil la slå seg ned i landet, og hvert land har rett til i den forbindelse å legge vekt på å bevare egen kultur og levesett. Verken FN eller andre angivelig overnasjonale organer kan pålegge europeiske land å ta over ansvaret for befolkningen i andre land. Vi har også rett til å bedømme evne og vilje til å tilpasse seg hos dem som krever opphold hos oss, og der disse egenskapene mangler, er vi i vår fulle rett til å nekte adgang. Det er livsviktig at Europa bevarer sin kulturelle identitet og egenart, et Fedrelandenes Europa, sekulært, demokratisk, og med respekt for menneskerettene. Jeg ønsker ikke, skriver forfatteren, at mine barnebarn og deres barnebarn skal vokse opp i et land som er langt på vei muslimsk, der det mange steder tales tyrkisk eller arabisk (Tyskland har stort sett vært spart for pakistanere), der kvinnene bærer burka eller hijab, og døgnrytmen bestemmes av skrikene fra minaretene.
Sarrazin krever at Europas geografiske og kulturelle grense skal trekkes ved Bosporus. Han påpeker at ”arbeidsinnvandringen” har vært ”et gigantisk feiltrinn” , og at innvandrerne fra Midtøsten og Nordafrika har påført Europa uhyre sosiale og også økonomiske kostnader. Han belegger sitt mishag med relevant statistikk, og river seg i håret over de skyhøye overføringer fra tyske skattebetalere til millioner av mennesker i arbeidsfør alder, som lever av stønader, stønader som langt overstiger det tyske arbeidstakere må nøye seg med, og som ligger milevidt over det de med sin manglende arbeidsevne og motivasjon kunne oppnådd i sine egentlige hjemland, selv om de der kunne fått arbeid. For øvrig er der ingen sosiale støtteordninger i noen av de landene vi her taler om. Det er det heller ikke i USA, Canada, Australia – i USA får ikke en innvandrer fem flate ører før etter fem år, og da med beskjedne beløp og i begrenset tidsrom. Så har de da også langt på vei sluppet muslimsk invasjon i landet. Europeerne er alene om å rulle ut røde løpere, og premiere inntrengerne fra vuggen til graven.
Det vil føre for langt å gjengi alle de relevante opplysningene forfatteren gir, men jeg anbefaler artikkelen til alle som husker noe av skoletysken. Selv har jeg allerede bestilt boken, smakebitene ga mersmak.
BJARNE DAHL Høvik, Norge
