Det er et problem over hele Europa at så mange av inntrengerne ikke aner hvor de kommer fra. Pass og identitetsbevis, som de selvsagt måtte vise frem for å komme seg hit, mistet de forunderlig nok underveis, og når de så kollektivt har tapt hukommelsen, er de sikret livsvarig opphold for seg og sine etterkommere i all evighet i vår del av verden. Norske og andre myndigheter aner ikke hvordan de skal takle utfordringen.
Nå er Stalin, Beria og deres drabanter gått over i historien, men de etterlot ett og annet som kan komme betrengte regjeringer til nytte. Som forflytninger av gjenstridige individer og folkegrupper. Her foreligger en uendelighet av beskrivelser, senest ”Bak lukkede dører” av den britiske historikeren Laurence Rees. Han beretter om hvordan de to ovenfor nevnte deporterte befolkningen i Øst-Polen, som på bakgrunn av historien og egne opplevelser motsatte seg samliv med russerne, til en ny tilværelse i Sibir.
Sibir har gjennom århundrene opparbeidet et tvilsomt omdømme, men her er en rekke lignende tynt befolkede landområder som kan egne seg som midlertidig oppholdssted for de angivelig rotløse. Flere land i Afrika har en utstrekning som hele Vest-Europa, det samme gjelder for eksempel Brasil. Det burde la seg gjøre å få avtaler med disse landene om opphold. De menneskene som mangler pass og ID kunne til gjengjeld få en hakke og en spade og det de ellers trenger til selvberging på jomfruelig jord. Et opphold i frisk luft med rikelig mosjon ville garantert friske opp hukommelsen, og legge til rette for hjemkomsten. For dem som angivelig ikke kan returneres, som mullah Krekar, må permanent opphold være løsningen.
Nå er her som kjent en rekke av FN-landene som høylydt setter seg i mot repatriering. De mener at europeere, amerikanere og australiere vær så god får finne seg i å være vertskap for etnisk drivgods. Disse landene kunne få tilbud om førstevalg, og selv ta imot og forsørge så mange de ønsket av dem Europa har så altfor mange av. I tillegg kunne gjerne flyktningadvokater og de øvrige titusentalls medvirkende i innvandringsindustrien få slå følge, når de mister sine klienter og dermed sin, om ikke eksistensberettigelse så i alle fall sitt inntektsgrunnlag.
BJARNE DAHL
Høvik 060910
