http://www.sisteskanse.net/2011/03/hva-gaddafi-kan-laere-av-kina/
Gaddafi er neppe særlig blid om dagen, og han tenker vel som så at utakk er verdens lønn, for her har han gitt folket sin personlige blanding av kommunisme og islam, i over 40 år, og hva får han som takk? Borgerkrig.
Særlig skuffet må han være med sine kontakter innenfor islam, for etter 40 år med jihad og mange seire for Allah, har så godt som samtlige høytstående imamer vendt ham ryggen, og noen har til og med foreslått å få Gaddafi henrettet.
Derimot har hans gamle kommunistvenner vist seg adskillig mer lojale. Både Hugo Chavez og Fidel Castro har stått opp for sin kamerat i nød, og dette har nok varmet Gaddafis hjerte.
For det er i tider som disse at en diktator vet å verdsette sine venner, og det er neppe noe som fult så tydelig angir nøyaktig hvem som er venner og hvem som er fiender, som en borgerkrig. Sånn sett er en borgerkrig en oppklarende affære, og Gaddafi holder nok god orden på hvem som har vist seg lojale og hvem som har skuffet ham.
De lojale vil nok bli belønnet i tur og orden, men først må det statueres noen eksempler. Da er det greit med strenge og lojale menn i uniform og lærstøvler, som kan gå på husbesøk i landets mange gater etter hvert som den ene byen etter den andre faller tilbake i folden.
Man banker på og spør pent om å få snakke med de navngitte personene på listen, lar dem pakke sine saker og ta farvel med sine kjære, og så er det bort på politistasjonen for avhør. Det blir nok travle dager for disse mennene i ukene og månedene som kommer.
Så er det alle de som befinner seg litt lenger borte. Noen imamer som uttalte seg litt klønete. De får nok et overraskende besøk en dag. Flyvere som glemte seg og fløy seg bort til Malta kan nok også regne med besøk en dag, og politikere som vingler plutselig hit og så plutselig dit, og kommer litt vel sterkt ut på feil side, kan nok også få seg en liten overraskelse.
Men når alt dette er gjort. Hva så? Folket later til å ha mistet den revolusjonære gløden. Her sprenger man passasjerfly og nattklubber, og driver seriøs jihad, og så synes folk at det ikke er godt nok? Hva skal man gjøre da?
Ja, da er det man ser til sine venner etter råd, og (økonomisk) størst blant dem er Kina. Kina har riktig nok holdt seg diskret i bakgrunnen, men det er bortimot garantert at Kina vil stille seg skeptisk til et flyforbud over Libya, og misslike det sterkt om NATO skulle håndheve et slikt forbud mot sin kommunistiske kamerat i Libya, og i motsetning til Hugo og Fidel, så har Kina en velprøvd oppskrift på hvordan man skaper vekst og samtidig holder folket i ro over tid.
I Kina vet man å kombinere rå makt med en viss grad av frihet. Ikke frihet til å si hva man vil. Bevares, det prøvde Gorbachev og vi vet jo alle hvordan det gikk. Og full frihet for alle til å oppholde seg hvor man vil, blir også litt drøyt, for plutselig har man en haug med studenter som okkuperer en diger plass, og da blir det fort grisete når man skal ordne opp.
Nei, det Gaddafi kan lære av Kina, er at folket holder seg stort sett i ro om de kan drive handel og industri relativt uhindret. Gi folket rett til å eie land og produksjonsmidler, så blir de fort mye roligere. Og så blir alle mye rikere også, og doljerikdommen for sea slipper han å subsidiere mat og drivstoff, og kan dermed beholde enda mer av g selv.
