Brev fra Norge 11.2.2011
Norge i skammekroken
Så står vi i skammekroken igjen. En norsk statsråd er innkalt på teppet til FNs kommisjon mot ”rasisme” og diskriminering, og hun møter ydmykt opp for å stå til rette for våre angivelige synder og forsømmelser.
Begriper ikke lederne våre at vi aldri vil få fred for disse apekattene? Uansett hvor mye vi gir dem, av materielle goder og medborgerlige rettigheter, vil de alltid kreve mer, så lenge her er noe å ta. De er overbevist om at vi egentlig har stjålet det vi har fra dem, og uansett så plikter vi å dele vår smule velstand med dem som trenger den mest. For øvrig legger vi oss aldri flat nok, og vi som har hatt nærkontakt med de øvre lag i den 3. verden, vet at de syder av hat og mindreverdighetskomplekser, og skaffer seg utløsning ved å presse europeerne ned i dritten, som kompensasjon for den urett de påstår at de led under kolonistyre. De kommer til å fortsette å presse, og skrike om ”rasisme” til folkevandringene har omskapt Europa til en filial av den 3. verden.
Det er et ubestridelig faktum at innvandrerne i Norge, og Europa for øvrig, har det uendelig mye bedre enn dem som, foreløpig, har måttet bli igjen i elendigheten. Derfor forsøker de med list og lempe å komme seg hit, og vel etablert setter de himmel og helvete (les ”advokatene”) i sving for å få hele slekten og halve nabolaget hit. Har noen hørt om innvandrere som frivillig har reist hjem igjen, og frasagt seg sitt tiltuskede norske statsborgerskap?
Innvandrerne betraktes som herrefolk straks de er vel over grensen. Ingen norsk myndighetsperson, enn si en norsk arbeidsgiver, våger å behandle dem slik de blir behandlet av sine egne. Besøkende i den 3. verden må uvilkårlig spørre seg selv om ikke slaveriet er opphevet, om enhver øvrighet fortsatt har hånd og halsrett over sine undersåtter.
Når nordmenn saktmodig påpeker at de fremmede som lever på norske trygdeytelser har en høyere levestandard enn middelklassen der de kommer fra, svarer de med å vise til beboerne i Holmenkollåsen. Talsmennene deres, som Abid Raja, krever at det norske samfunnet plikter å ”løfte dem ut av fattigdommen”, selv om de ikke kan norsk og er halvt eller helt analfabeter, og uten annen faglig kompetanse enn som sauegjetere og eseldrivere. Det er denne komplette mangel på forståelse av årsak og virkning som gjør at landene deres fortsatt står på middelalderstadiet. Men uansett, inntektsforbedringen må nødvendigvis skje i form av ”overføringer”, her som overalt ellers i Europa, i Norge bare mer enn ellers. Om så noen skatteflådde innfødte knurrer, skrikes det opp om ”rasisme”.
Allerede på 90-tallet, før norske medier var tuktet til taushet, fikk vi i små glimt vite hvordan inntrengerne ble mottatt, i beste norsk grindguttradisjon: De fikk husvære, fullt utstyrt og møblert, fargefjernsyn, garderobe for alle årstider og virkefelt, sykler og sportsutstyr, de skulle ha alt som en veletablert norsk familie gjennom års arbeid og sparing hadde skaffet seg. Ikke rart de trodde Norge var Alladins hule. Arbeidsgiverne fikk tilskudd til lønnen, 20 % om jeg ikke husker feil, for å ansette ”nye landsmenn” til fortrengsel av de gamle. Innvandrerne fikk eget rettsvern, hevdvunne rettsregler ble endret for å kuste nordmenn til å legge seg flat.
Diskrimineringen i Norge var, og er, reell, og den er rettet mot landets rettmessige innbyggere. Det er en frekkhet, en provokasjon når disse pavene i FN-organisasjonene setter seg til doms over påstått norsk utilstrekkelighet. Jeg vet hva jeg ville svart, om jeg fikk tale på vegne av Norge. Det passer ikke på trykk!
Bjarne Dahl
Høvik
Høvik
