Forfatteren Alf R. Jacobsen har frisket opp og utfylt våre erindringer om skjebneåret 1940 med en mesterlig bok om “Kongen som sa nei”. Det er en medrivende og samtidig nedslående beretning om en målbevisst men samtidig hodeløs politikk som la landet åpent for fremmede inntrengere, om hvordan Norge ble mentalt og militært avvæpnet, og de som ville verne landet ble kriminalisert og uthengt til spott og spe i regjeringen, Stortinget og ikke minst i mediene. Da de fremmede tilslutt satte oss knyttneven for tennene, brøt de politisk ansvarlige sammen i krampegråt, eller de flyktet hals over hode for å hytte sine egne skinn.Den som berget situasjonen på et vis, og gjorde at vi som folk kunne gå oppreist var Kongen. Han blei stående da de som skulle være hans rådgivere gikk i kne. Han sto, og bidro til at de som svek kunne vende hjem til rause pensjoner og borgerdådsmedalje. De burde fått en annen og dystrere skjebne. Aldri har noen skadet sitt land med så dramatiske følger som mellomkrigsgenerasjonen norske politikere. Ikke før nå, når invasjonen fra den Tredje Verden følger i fotsporene etter det Tredje Riket.
Det var og er de såkalt folkevalgte som bestemmer landets politikk, men da som nå legges det vekt på statsoverhodets meninger og hans holdninger. Som Haakon 7 vil bli stående som kongen som sa nei, vil dagens monark gå inn i historien som kongen som sa ja – ja til det fargerike fellesskapet, som aldri har vært noe fellesskap og aldri kan bli det, hvor mye majesteten besverger oss å avgi vår husbondsrett til farende fant.
