Det er alminnelig kjent at utenlandske kriminelle har funnet sitt paradis i Norge. Velstand overalt, og om ikke penger og verdigjenstand kan plukkes fra trærne, kan de relativt risikofritt plukkes fra forretninger, hus og hjem, og fra tilfeldige ransoffer. Opplæringen starter allerede i barnehagen, alt som ledd i terroriseringen og tilslutt okkupasjonen av Norge.
Media har de siste dagene satt søkelyset på noe av den groveste kriminaliteten de såkalte nye landsmenn bedriver i landet vårt, og beskrivelsene er både skremmende og grovt provoserende. Tilstanden er selvforskyldt, i og med at vi har valgt politikere som med fritt forsett slipper dette pakket inn i landet. For å være sikker på at de blir værende, at vi blir dragendes med dem til våre dagers ende, utstyrer de dem fortløpende med norsk statsborgerskap.
For å helgardere seg har de, sikkert i samråde med likesinnede ledere der forbryterne kommer fra, fått knesatt et prinsipp om at uansett hva slags djevelskap bandittene har begått, kan de ikke sendes hjem dersom de risikerer en mindre skånsom behandling enn den de kan kreve i Norge. Dette er politikk på høyeste plan: Myndighetene i notoriske bandittstater eksporterer sitt verste avskum til Vesten, og tar med åpne armer imot overskuddet fra trygdesvindel og annen kriminalitet, men nekter å ta imot sine svarte får når et av dem en sjelden gang blir pågrepet og dømt.
I Sveits har folket sett seg lei på misbruket, og krever utsendelse av straffedømte. Samme krav bør reises i Norge, og om forbryterne får en mer handfast behandling i sine egentlige hjemland, får det være dem vel unt. I neste omgang må vi gå løs på tildelingen av statsborgerskap. Bare kvinner og menn født av norske foreldre har krav på norsk statsborgerskap. Ingen andre har rett til å bli medeiere i det vi har fått i arv fra våre forfedre, og etter evne vært med og opparbeidet selv.
BJARNE DAHL
HØVIK
23.11.2010
