SVERIGE VED VEIS ENDE?
I det dårlige sommerværet tok jeg meg tid til å lese Jan Guillous ”Riket ved veiens ende”, en gripende beretning om hvordan nasjonalstaten Sverige oppsto. Fra før var jeg ganske godt kjent med landets utvikling frem til europeisk stormakt, og selv i mine ungdoms og manndoms år var Sverige fortsatt en stormakt, regionalt og også globalt. Sverige var i stand til å mobilisere en hær på 1 million mann, for å ta del i frigjøringen av Norge i 1945. Svensk industri og svenske verft bidro massivt til vår gjenreisning, svenske læreseter ga høyere undervisning til hundretusener norske ungdommer i årenes løp. Titusenvis av disse gjorde senere karriere i svenske bedrifter, hjemme og ute. Få nordmenn husker det, færre legger vekt på det i dag.
Mitt første opphold hos broderfolket fant sted i 1951. Jeg kom fra 8 måneders tjeneste i et sønderbombet Tyskland til et paradis på Jorden, - i Norden. Velstanden, trivselen, troen på fremtiden og på egne evner var til å ta og føle på. Forskning og utvikling preget industrien, skoleverket, helsestellet, kultursektoren, ”den svenske modellen” var respektert og beundret verden rundt, og valutaen, temperaturmåleren for et lands økonomi, var sterk. I dag er den kraftig devaluert, og samfunnet synes å gå mot undergangen.
Så sent som i 70-årene var Sverige fortsatt et kraftsentrum. Industri og handel blomstret. Selv fikk jeg, ganske ufortjent, anledning til å delta ved en mønstring av næringslivstopper fra våre to land i Gøteborg, der strategien ble lagt for den videre utvikling. Ved forente krefter og felles ressurser kunne Sverige og Norge blitt en stormakt, et eksempel på samarbeid, på kraftsamling for resten av verden.
Det skulle ikke gå slik. ”Folkhemmet” er ødelagt, nærmere 2 millioner uteliggere har presset seg inn, og krever å få sine mangeartede behov dekket, for vertskapets regning. Her foreligger tall som demonstrerer omfanget av den økonomiske belastningen, og de er skremmende. Enda verre er den kreftsvulsten som eter seg inn i margen på individer og samfunn: nærværet av hundretusen fremmede, fremmedartede, i hver svensk storby, og titusener spredt over det ganske land, med sine former for kultur, sine grovt støtende religioner, sine misoppfatninger av samlivet i siviliserte samfunn, og hele tiden sine krav til et avmektig, resignert, oppgitt vertskap.
Sammenhengen er klar og påviselig. Det er innvandringen fra den 3. verden som har omskapt samfunnet, i Sverige som i Norge. Vi har, ulykkeligvis, oljepengene, som glatter over konsekvensene av politikernes galskaper, men svenskene må finansiere eventyret av egen verdiskapning. Den er ikke lenger tilstrekkelig, når landet skal være sosialkontor for u-landene. Så ser vi da, ved sporadiske besøk hos broderfolket, det samme som preger hverdagen i Tyskland og Frankrike, i England og Italia: landene forslummes, svines til, ærverdige kultursentra blir omskapt til kasbaer, til kopier av de mareritt av menneskelige samfunn vi finner overalt i Asia og Afrika, og til dels i Latin-Amerika og Karibia. Det tyske tidsskriftet ”Der Spiegel” viste forleden et bilde fra sentrum av Wiesbaden. Det kunne vært tatt i Karachi. Er det virkelig slik vi vil ha det? Er det slik vi vil overlate det til våre etterkommere?
Når skal våre politikere våkne, på begge sider av Kjølen, og i resten av Europa, og redde oss fra undergangen?
BJARNE DAHL
Bærum
Sverige270704
