ABIDJAN IGJEN
Elfenbeinkysten er pånytt på førstesidene. Landet er ett av de mange i Afrika der folket fortjener en bedre tilværelse, også mellom krigene.
Inntrykkene sitter igjen, etter et besøk for en del år tilbake. Naturskjønnhet til trengsel, men en heslig fattigdom. Elegante forretninger med de siste kreasjonene fra Paris og all verdens øvrige overflødighet, og forbipasserende som bare huker seg ned og gjør sitt fornødne på fortauet foran speilglassrutene. En såkalt elite som boltrer seg i praktfulle svømmebassenger, mens ni av ti ivorianere må hente vann i brønnen, oftest i elva. Et land der “forretningsmenn” med påtatt nonsjalanse overleverer sine gullbelagte visittkort, mens tiggerne utenfor kontorene ber om noen ører til livets opphold. Afrika, og Midtøsten, i et nøtteskall – et kakaonøttskall.
Jeg har skildret avreisen fra Abidjan tidligere: I drosje til flyplassen mens det praktfulle universitetet, bygd for milliarder franske skattepenger, sto i lys lue oppe i åsen. Brannårsaken? Studentene hadde satt fyr på bygningene fordi universitetsledelsen hadde redusert subsidiene i studentkantinen. “N’importe pas,” sa min ledsager, “ franskmennene er så besatte på å bevare sin storhet i det francofone Afrika at de med glede bygger et nytt.” Jeg har ikke vært der siden, men våger et veddemål på at han fikk rett.
Nå går franskmennene, eller rettere sagt deres ledere, inn med militærmakt. Det ligger i kortene at de også får betale regningen for ødeleggelsene.
BJARNE DAHL
Høvik
Elfenben 140411
