Oriana Fallaci, den kjente italienske journalisten , forfatteren av en rekke bøker, hun som intervjuet verdens ledere, den beinharde og nådeløse islamkritikeren - som sa og skreiv det som ingen andre våget - hun er dessverre gått bort, 77 år gammel. Hun døde i sin kjære hjemby Firenze av brystkreft den 15 september.Et stort rakrygget åndsmenneske har forlatt denne verden. Og vi trengte henne nå. Mer enn noen gang før, trengte vi henne. Nå
når Paven legger seg langflat og nesten kysser muslimenes føtter
- og skjelver i redsel for hva disse hordene vil finne på , etter
at han definerte hva islam står for.
Ingen tvil om at Fallaci var en kjempe. Denne tynne og lille smekre dama var en av de mest leste og høyt elskede forfattere i verden. Der var det ingen som kunne målbinde henne. Med sin brutale oppriktighet kunne hun slynge ut de mest nådeløse beskyldninger mot de som satt med ansvaret. Hun kunne rase og skrike ut de mest ubehagelige sannheter som vi alle kjenner fra hennes bøker. Ja, hun sparte ikke på konfekten! Med sin sylskarpe analyse, med sin logikk og sitt kvasse intellekt, med en IQ langt over gjennomsnittet, sto hun opp og forsvarte vår europeiske kultur. Hun anklaget samtidig det hun kalte vår
blindhet, døvhet, sløvhet, dårskap og likegyldighet - og en kjenner hvordan hun freser det ut. Hun kalte det vår egen masochisme, et sakte selvmord som vi går i møte med åpne øyner.
En konformitet og den djevelske politiske arroganse og korrekthet som gjennomsyrer dagens politikere. For det Europa vi har kjent, det er etter Fallacis mening ikke lenger det gamle Europa - men Eurabia - en islamsk koloni - der hennes kjære Italia er koloniens frontlinje. Hun mente Europa lett
kunne bli en forlengelse av den arabiske verden - og vi vil kunne få et flertall av muslimer innen 2-3 generasjoner.
Som Oriana Fallaci sa den gangen hun ble intervjuet på CNN - like etter 11. september - da to fly dundret inn i tårna på World Trade Center i New York - i den byen hun hadde bodd en stor del av sitt liv: ”Det finnes øyeblikk i livet da det å tie blir en feil og det å tale blir en plikt. En borgerplikt, en moralsk utfordring, en kategorisk imperativ som vi ikke kan flykte fra” sitat slutt.
Så satte hun seg ned og skreiv boka ”Sinnet og stoltheten.” Hun så på islamismen som den største trusselen mot det sekulære demokratiet i USA og Europa. Den totalitære ideologi som hun sammenlignet med nazisme og facisme. Ja, dette var hennes plikt, en utfordring som hun jobbet med natt og dag. Jobben måtte gjøres, og den gjorde hun til gangs.
Hun skrev med et profetisk poesi, som en moderne Kassandra
- der hun fikk det sagt høyt og tydelig, som i et brev til oss alle.
Takk til Oriana Fallaci. En italiensk gigant jeg aldri skal glemme. Europas viktigste og modigste stemme er vekk. En meget dyktig forfatter og journalist som aldri mer skal høres fra. Ære være Fallaci til evig tid. Hun vågde å ta
opp kampen, den kampen våre politikere, prester og feige biskoper skulle tatt for oss alle - for lenge siden.
Kampen mot islams ødeleggende inntog i den frie verden.
Fred med hennes minne!
Narvik, 19.09.06
Amund Garfors
